Vi er kommet til den tiden av året der kremen av verdens kor og klassiske utøvere gjester tigerstaden i den årlige og etterhvert så tradisjonsrike kirkemusikkfestivalen. Gang på gang hoster festivalen og dens samarbeidspartnere opp det de har av kronasjer, og inviterer hvert år viktige representanter for videreføring av kirkemusikk i en ny tid til fri kunstnerisk utfoldelse i Oslos kirker.
I en musikkstudents hektiske(?) liv, handler det mye om prioriteringer, og altfor ofte må en gi avkall på viktige ting for å få med seg enda viktigere ting. Mange må "lide" under dette, og kirkemusikkfestivalen er intet unntak. Jeg hadde absolutt ikke hatt noe i mot ikke å gå glipp av Radiokören med Rachmaninovs vesper og Messiaens "Vingt Regards sur l´Enfant-Jésus". Ei heller hadde det vært umorsomt å få med seg Collegium Vocale Gent og Akademie für Alte Musik Berlin i Brockes Pasjonsoratorium.
Men Oslo Kammerkors urfremføring av Marcus Paus' konsertmesse, solistkorets sluttførelse av "h-moll-messen i vår tid og Rheinbergers messe i Ess-dur, skal man heller ikke kimse av. Og tross alt var det disse konsertene jeg best kunne tenke meg å overvære. (For de av dere som deler den samme nerdete interessen for slik musikk, kan det etterhvert leses anmeldelser av alle disse konsertene på www.musikkmening.blogspot.com)
Men nok om det. Tirsdag var det duket for siste øvelse med Ensemble 96 før konsert, og jeg har følgende informasjon til deg som tviler på at transkripsjoner blir en aldeles fortreffelig konsertopplevelse; Billetter kan kjøpes til rabattert pris (120/80) ved å sende en mail til post@ensemble96.no før 10.mars. Det betyr at det nå ikke finnes noen verdens grunn til at akkurat du ikke skal dukke opp i trikkestallen på Torshov tirsdag førstkommende kl.1930. For på dette tidspunktet, mine damer og herrer, synger Ensemble 96 og Bærum Pikekor om himmel og helvete, ung kjærlighet og urgammel tro i verker som får en ny kvalitet ved å bare fremføres av stemmer.
Og når vi først er inne på formaninger, forventes det også at du dukker opp på Rockefeller lørdag kveld. Der varmer en knakende god gjeng opp for årets vinner av melodi grand prix, Maria Haukaas Storeng, alt selvfølgelig i anledning min dåpsdag:)
Sånn, nå var dette skrevet! Nå gjenstår det egentlig bare å få gjort noe fornuftig før helga setter inn..snakkes!
fredag 7. mars 2008
lørdag 1. mars 2008
Gjenoppliving
*host og hark*..der tenker jeg vi har gjenopplivet denne bloggen!
Denne bloggen har altså som dere ser nettopp våknet fra en 3-måneders vinterdvale. Dette skjer alltid, og det er enkelt og greit noe jeg ikke kunne gjøre noe med.
Men nå som kvikksølvet har befestet sin posisjon blant varmegradene, kan det kanskje begynne å skje noe her igjen.
Siden sist har det stått litt av hvert på programmet. Jeg er for alltid ferdig med ex.fac., jeg har fått ta del i litt skikkelig vinter nede i østerrike og jeg har i skrivende stund halvtårsdag med min kjære. Denne perioden har kort og godt gjort meg til en bedre person, og jeg vil i den forbindelse erklære at denne blogg aldri, aldri mer vil handle om jan thomas.
Nå er jeg nesten nødt til å stikke på yndlingsjobben min, men før det vil jeg gjerne oppfordre alle til å komme på konsert i trikkestallen på torshov tirsdag 11.mars klokka halv åtte. Og for de som ikke kan det, så skal vi jammen meg ha konsert dagen etter til samme tid, men denne gangen i asker kulturhus.
På gjenhør!
tirsdag 11. desember 2007
Gamle damer med høy duefaktor
Som noen sikkert har fått med seg, har irritasjon over unødvendig knappetrykking på de nye t-banedørene ført til fødsel av en av årets viktigste grupper på facebook.
Men dette problemet etterhvert kommet i skyggen av andre,langt verre irritasjonsmomenter. For er det en ting som er verre enn å trykke på t-baneknapper, så er det når to gamle damer, tilsynelatende helt uten sosiale antenner, begynner å trykke på MINE knapper.
Jeg refererer her til en svært surrealistisk opplevelse som fant sted for noen uker siden. Surrealistisk i den forstand at de gamle vanligvis er mennesker jeg ser opp til og respekterer, men det er ikke lenger en generaliserende term. Jeg står altså på Majorstuen t-banestasjon og venter på femmern. Idét denne gjør sin entré noen minutter senere, går jeg oppskriftsmessig frem mot plattformkanten. 3-4 mennesker stiller seg i kø bak meg for å slippe inn på bakerste dør i bakerste vogn, naturligvis ved siden av døren slik vanlig sosialt vett tilsier. I påvente av at døren åpner seg, skuer mine øyne blå to gamle damer som drøfter verdensproblemer. (selvfølgelig de som eksisterer i deres egen verden, type; hvor mange krumkaker og kamferdrops får man plass til i munnen på en gang?) De påfølgende 30 sekundene forløper omtrent slik;
Den grå døren går opp, og før noen får tid til å gå verken ut eller inn, småløper disse gamle menneskene inn gjennom døren i beste/verste dueånd for å sikre seg de beste plassene. Selv jobber jeg i et serviceyrke, og får betalt for å være hyggelig med kundene uansett hvor urimelige disse enn måtte være. Her hadde jeg derimot endelig en gyllen mulighet til å få ut litt agg., spesielt ettersom gretne gamle frognerfruer sammen med homofile mannlige stylister utgjør den største gruppen kunder hos oss på UB;
"Unnskyld meg, men dere kan faktisk ikke buse inn på banen og tro at dere er unntatt fra normal folkeskikk selv om dere er gamle."
"Pøh", fikk jeg til svar
"Javel", sa jeg.
Kanskje var dette litt urimelig formulert fra min side, men tatt måten denne typen gamle mennesker ofte rakker ned på oss unge i betraktning, må jeg ha lov til å gjøre et unntak fra regelen og si:
De gamle nå til dags!
Men dette problemet etterhvert kommet i skyggen av andre,langt verre irritasjonsmomenter. For er det en ting som er verre enn å trykke på t-baneknapper, så er det når to gamle damer, tilsynelatende helt uten sosiale antenner, begynner å trykke på MINE knapper.
Jeg refererer her til en svært surrealistisk opplevelse som fant sted for noen uker siden. Surrealistisk i den forstand at de gamle vanligvis er mennesker jeg ser opp til og respekterer, men det er ikke lenger en generaliserende term. Jeg står altså på Majorstuen t-banestasjon og venter på femmern. Idét denne gjør sin entré noen minutter senere, går jeg oppskriftsmessig frem mot plattformkanten. 3-4 mennesker stiller seg i kø bak meg for å slippe inn på bakerste dør i bakerste vogn, naturligvis ved siden av døren slik vanlig sosialt vett tilsier. I påvente av at døren åpner seg, skuer mine øyne blå to gamle damer som drøfter verdensproblemer. (selvfølgelig de som eksisterer i deres egen verden, type; hvor mange krumkaker og kamferdrops får man plass til i munnen på en gang?) De påfølgende 30 sekundene forløper omtrent slik;
Den grå døren går opp, og før noen får tid til å gå verken ut eller inn, småløper disse gamle menneskene inn gjennom døren i beste/verste dueånd for å sikre seg de beste plassene. Selv jobber jeg i et serviceyrke, og får betalt for å være hyggelig med kundene uansett hvor urimelige disse enn måtte være. Her hadde jeg derimot endelig en gyllen mulighet til å få ut litt agg., spesielt ettersom gretne gamle frognerfruer sammen med homofile mannlige stylister utgjør den største gruppen kunder hos oss på UB;
"Unnskyld meg, men dere kan faktisk ikke buse inn på banen og tro at dere er unntatt fra normal folkeskikk selv om dere er gamle."
"Pøh", fikk jeg til svar
"Javel", sa jeg.
Kanskje var dette litt urimelig formulert fra min side, men tatt måten denne typen gamle mennesker ofte rakker ned på oss unge i betraktning, må jeg ha lov til å gjøre et unntak fra regelen og si:
De gamle nå til dags!
mandag 19. november 2007
Blåtur 2007
Blåtur 2007.
Lørdag 17. november kl. 1330 troppet kremen av norske mænd (og kvinner) opp utenfor hans nielsen hauges gate 6. Dette var bare starten på årets blåtur. Blåtur betyr rett og slett at ingen av de medreisende vet hvor ferden går, kanskje med unntak av en ivrig reiseleder og hans assistenter.
Fra Hans Nielsens Hauges gate 6 (forøvrig oppkalt etter en av norges aller første, og sikkert en av de største, innenriksmisjonærer vårt fædreland har fostret) gikk ferden videre til grefsenveien stasjon i påvente av buss nr. 56; Solemskogen. Solemskogen er et lite kratt lokalisert ved sørspissen av lillomarka. Derfra freste de om lag 7 norske kvinner og mænd innover i marka til fots. Etter omtrent 50 minutter var endestasjonen nær. Røyken fra fire vedfyrte ovner fylte neseborene, og det ante meg vel at sannsynligheten for hytte var stor.
Sørlandshytta er en laftehytte, bygget av sørlandsforeningen i 1922. Den ligger fredelig til ved et tjern omlag 6 km nordøst inn i lillomarka, like innenfor grensen til Nittedal. Oddgeir og reiseleder Røed hadde fyret siden kvelden før, og kvikksølvet i inngangsetasjen svettet på 27 varme. Prompelukta fra får-i-kål-gryta fylte lungene, og et par timer senere var denne smukke mat på vei ned i magesekken, med en halvliter Kilkenny til reisefølge; Hvilken start!
De 9 (eller 10, ettersom hvordan man ser det) trivelige menneskene fra fjern og nær (hovedsaklig gamle og nye sangere i Norges Ungdomskor) bega seg etterhvert ut på en serie krumspring med litt variert underholdningsverdi. Fra radiolytting til kveldens viktige fædrelandskamp (forøvrig høyst sammenlignbart med radiolytting slik den fortonet seg under siste verdenskrig) til artige og aktiviteter av noe mer fornøyelig art som mimelek og boksen går.
Den videre ferden mot midnatt brakte majoriteten (ekskludert Kristian og meg selv) ned i kjelleren og inn i badstuen med dertilhørende latter og allsang etterfulgt av høyst frivillig "isrulling"/photo session. Kvelden ble av de ivrigste avsluttet med en knert whisky før trøttheten innhentet oss som følge av dagens strabaser.
Dagen derpå innebar heldigvis ikke hodepine (for meg), men snarere en over gjennomsnittlig god frokost, inkludert kaffe. For undertegnede gikk ferden hjemover ikke veldig lenge etter dette. Og herunder følger en historie om Ingvars retningssans, for dere som enda ikke har fått gleden av å stifte bekjentskap med den.
Hytta ble forlatt av undertegnede alene kl. 12:13 i god tro og optimisme knyttet til det å rekke bussen fra solemskogen kl. 13:20. Veibeskrivelsen fra Torgrim lød "Når du kommer forbi en trehytte, kommer du straks til et stikryss. Ta den som går til venstre over en bro. Det er en bedre vei". Så jeg kom nå etterhvert forbi en mørk trehytte, og stien til venstre gikk ganske riktig over en litt provisorisk bro over bekken, før stien fortsatte videre i trakter jeg kjente meg igjen i. Trodde jeg..
For etterhvert gikk det opp for meg at den fargerike stimerkingen var fraværende, og dermed avvikende fra det som jo er et viktig virkemiddel for meg når jeg er på tur i skogen, i og med at jeg har hukommelse som en gullfisk og en retningssans som..ja..meg selv! Så etter drøye kvartere på disse øde stier, bestemte jeg meg for å snu, og etter 20 minutters gange var jeg atter tilbake i dette til nå så mye omtalte stikrysset, denne gangen for å gå veien til høyre, som forøvrig var godt merket.
Etter en liten stund kom jeg til skiltet "Solemskogen 4", og tenkte at jeg skulle øke tempoet litt siden jeg visste to ting: 1)At det var 47 min. til bussen gikk og 2)at 56-bussen går en gang i timen. Etter å ha støtt på en gruppe uvanlig irriterende og turglade mennesker, kom jeg etter 16 minutter til et nytt skilt, denne gangen med på skriften; solemskogen 1,7 km. Etter litt rask hoderegning, kom jeg frem til at løping ville være min eneste sjanse til å nå denne bussen. Jeg la på sprang, og etter nye 10 minutter kom jeg til enda et nytt skilt som rødt og fint presenterte skriften "Solemskogen 2". Nå er ikke jeg professor i matematikk, men det skiltet gikk meg av en eller annen grunn KRAFTIG på nervene.
Etter nye 3-400 meter lød enda et skilt "Solemskogen 2". Etter ytterligere 100 meter kom jeg til enda et skilt som mente det var 1 km igjen. Da det sjette skiltet etter nye 200 m. viste "Solemskogen 1", fikk det meg til å begynne å lure på hva for slags måleinstrumenter "skilterne" i marka bruker, og hvordan de evt. ser ut..
Ved ankomst Solemskogen viste klokken 13:39, snaue halvannen time etter avgang fra sørlandshyttaDet var på dette tidspunkt 41 minutter til neste bussavgang, og rask gange nedover oslos sannsynligvis mest landlige vei ble derfor et naturlig valg.
Kl.1429 gikk jeg inn døren hjemme i Doktor Smiths vei på Grefsen, overstadig gjennomvåt, særlig på beina, og sliten etter i alt 2 timer og 16 minutter til fots.
over&out
Lørdag 17. november kl. 1330 troppet kremen av norske mænd (og kvinner) opp utenfor hans nielsen hauges gate 6. Dette var bare starten på årets blåtur. Blåtur betyr rett og slett at ingen av de medreisende vet hvor ferden går, kanskje med unntak av en ivrig reiseleder og hans assistenter.
Fra Hans Nielsens Hauges gate 6 (forøvrig oppkalt etter en av norges aller første, og sikkert en av de største, innenriksmisjonærer vårt fædreland har fostret) gikk ferden videre til grefsenveien stasjon i påvente av buss nr. 56; Solemskogen. Solemskogen er et lite kratt lokalisert ved sørspissen av lillomarka. Derfra freste de om lag 7 norske kvinner og mænd innover i marka til fots. Etter omtrent 50 minutter var endestasjonen nær. Røyken fra fire vedfyrte ovner fylte neseborene, og det ante meg vel at sannsynligheten for hytte var stor.
Sørlandshytta er en laftehytte, bygget av sørlandsforeningen i 1922. Den ligger fredelig til ved et tjern omlag 6 km nordøst inn i lillomarka, like innenfor grensen til Nittedal. Oddgeir og reiseleder Røed hadde fyret siden kvelden før, og kvikksølvet i inngangsetasjen svettet på 27 varme. Prompelukta fra får-i-kål-gryta fylte lungene, og et par timer senere var denne smukke mat på vei ned i magesekken, med en halvliter Kilkenny til reisefølge; Hvilken start!
De 9 (eller 10, ettersom hvordan man ser det) trivelige menneskene fra fjern og nær (hovedsaklig gamle og nye sangere i Norges Ungdomskor) bega seg etterhvert ut på en serie krumspring med litt variert underholdningsverdi. Fra radiolytting til kveldens viktige fædrelandskamp (forøvrig høyst sammenlignbart med radiolytting slik den fortonet seg under siste verdenskrig) til artige og aktiviteter av noe mer fornøyelig art som mimelek og boksen går.
Den videre ferden mot midnatt brakte majoriteten (ekskludert Kristian og meg selv) ned i kjelleren og inn i badstuen med dertilhørende latter og allsang etterfulgt av høyst frivillig "isrulling"/photo session. Kvelden ble av de ivrigste avsluttet med en knert whisky før trøttheten innhentet oss som følge av dagens strabaser.
Dagen derpå innebar heldigvis ikke hodepine (for meg), men snarere en over gjennomsnittlig god frokost, inkludert kaffe. For undertegnede gikk ferden hjemover ikke veldig lenge etter dette. Og herunder følger en historie om Ingvars retningssans, for dere som enda ikke har fått gleden av å stifte bekjentskap med den.
Hytta ble forlatt av undertegnede alene kl. 12:13 i god tro og optimisme knyttet til det å rekke bussen fra solemskogen kl. 13:20. Veibeskrivelsen fra Torgrim lød "Når du kommer forbi en trehytte, kommer du straks til et stikryss. Ta den som går til venstre over en bro. Det er en bedre vei". Så jeg kom nå etterhvert forbi en mørk trehytte, og stien til venstre gikk ganske riktig over en litt provisorisk bro over bekken, før stien fortsatte videre i trakter jeg kjente meg igjen i. Trodde jeg..
For etterhvert gikk det opp for meg at den fargerike stimerkingen var fraværende, og dermed avvikende fra det som jo er et viktig virkemiddel for meg når jeg er på tur i skogen, i og med at jeg har hukommelse som en gullfisk og en retningssans som..ja..meg selv! Så etter drøye kvartere på disse øde stier, bestemte jeg meg for å snu, og etter 20 minutters gange var jeg atter tilbake i dette til nå så mye omtalte stikrysset, denne gangen for å gå veien til høyre, som forøvrig var godt merket.
Etter en liten stund kom jeg til skiltet "Solemskogen 4", og tenkte at jeg skulle øke tempoet litt siden jeg visste to ting: 1)At det var 47 min. til bussen gikk og 2)at 56-bussen går en gang i timen. Etter å ha støtt på en gruppe uvanlig irriterende og turglade mennesker, kom jeg etter 16 minutter til et nytt skilt, denne gangen med på skriften; solemskogen 1,7 km. Etter litt rask hoderegning, kom jeg frem til at løping ville være min eneste sjanse til å nå denne bussen. Jeg la på sprang, og etter nye 10 minutter kom jeg til enda et nytt skilt som rødt og fint presenterte skriften "Solemskogen 2". Nå er ikke jeg professor i matematikk, men det skiltet gikk meg av en eller annen grunn KRAFTIG på nervene.
Etter nye 3-400 meter lød enda et skilt "Solemskogen 2". Etter ytterligere 100 meter kom jeg til enda et skilt som mente det var 1 km igjen. Da det sjette skiltet etter nye 200 m. viste "Solemskogen 1", fikk det meg til å begynne å lure på hva for slags måleinstrumenter "skilterne" i marka bruker, og hvordan de evt. ser ut..
Ved ankomst Solemskogen viste klokken 13:39, snaue halvannen time etter avgang fra sørlandshyttaDet var på dette tidspunkt 41 minutter til neste bussavgang, og rask gange nedover oslos sannsynligvis mest landlige vei ble derfor et naturlig valg.
Kl.1429 gikk jeg inn døren hjemme i Doktor Smiths vei på Grefsen, overstadig gjennomvåt, særlig på beina, og sliten etter i alt 2 timer og 16 minutter til fots.
over&out
torsdag 15. november 2007
I etterkant av innlegget om Jan Thomas fikk jeg kritikk for å gjøre narr av jan thomas´ profesjon. Det er klart at han skal få gjøre jobben sin uten at jeg skal bedømme hvor godt/dårlig han gjør den.
Det som imidlertid er et viktig utgangspunkt for hvordan han snakker i media, og bakgrunnen for at jeg beskriver fremtoningen hans som svulstig, er at jeg har et LITT annet inntrykk av denne mannen etter å ha utvekslet noen ord med ham under fire øyne. Riktig nok ikke om disse emnene..
..Men etter å ha hatt ham som kunde opptil flere ganger på jobb, sitter jeg igjen med et inntrykk av han som overlegen og arrogant.
"Skal jeg skjære opp rundstykket for deg?" "nei..selvfølgelig ikke" Det ligger som regel på et slikt nivå.
Det er grunnen til at jeg opplever hans "fascinasjon av mennesker" som påtatt, og dermed noehan bruker til å fremme imaget av ham som person.
Som en liten parantes bør et debattinlegg i dagens dagbladet(15/11) nevnes. Her beskriver forfatter og sexologistudent ved UiA Per Andreas Persson hvordan det er å leve som homofil når sminkedokker representerer legningen utad, og tar fokus vekk fra hvordan det er å leve et "normalt" liv som homse.
"Når vi (homofile) vises er det til pynt for en eller annen shoppingkåt frue i butikken til Louis Vuitton, eller som en skrullete figur i en eller annen såpeopera"
Over and out
Det som imidlertid er et viktig utgangspunkt for hvordan han snakker i media, og bakgrunnen for at jeg beskriver fremtoningen hans som svulstig, er at jeg har et LITT annet inntrykk av denne mannen etter å ha utvekslet noen ord med ham under fire øyne. Riktig nok ikke om disse emnene..
..Men etter å ha hatt ham som kunde opptil flere ganger på jobb, sitter jeg igjen med et inntrykk av han som overlegen og arrogant.
"Skal jeg skjære opp rundstykket for deg?" "nei..selvfølgelig ikke" Det ligger som regel på et slikt nivå.
Det er grunnen til at jeg opplever hans "fascinasjon av mennesker" som påtatt, og dermed noehan bruker til å fremme imaget av ham som person.
Som en liten parantes bør et debattinlegg i dagens dagbladet(15/11) nevnes. Her beskriver forfatter og sexologistudent ved UiA Per Andreas Persson hvordan det er å leve som homofil når sminkedokker representerer legningen utad, og tar fokus vekk fra hvordan det er å leve et "normalt" liv som homse.
"Når vi (homofile) vises er det til pynt for en eller annen shoppingkåt frue i butikken til Louis Vuitton, eller som en skrullete figur i en eller annen såpeopera"
Over and out
tirsdag 13. november 2007
"Puppekrangel"
Bak denne overskriften skjuler det seg nok en agurk. Jeg snakker om førstesideoppslaget i Dagbladet i dag Tirsdag. Det er ikke det at dette blir slått opp på førstesiden i Norges nest største tabloidavis som får meg til å heve øyenbrynene.
Nei, mer skyldes det fascinasjonen av måten denne mannen nå for alvor trer inn i det norske mediebildet på. I serien "artige uttalelser fra Jan Thomas", ble siste episode presentert for allmennheten gjennom et oppslag i Dagbladet tirsdag.
"JT" er selvfølgelig selvskreven i panelet på den norske utgaven av programmet "Top Model". Han har også, ifølge Dagbladet, status som coach for 17 år gamle Ivanna Petrova. Jan Thomas konfronterte i gårsdagens program Petrova med formene hennes, og ville vite om hun hadde arvet dem fra moren. "Ja, det stemmer, men mors pupper er litt større nå, så de henger litt mer enn da hun var ung", svarer 17-åringen hvorpå vår venn JT kvikkt repliserer; "Men det skal du virkelig lære av. Og når du får barn skal du i hvertfall ikke finne på å amme. Da ødelegger du alt. (...) Det er ikke vits å ødelegge det Gud har gitt deg"
Det er etterhvert blitt riktig så underholdende å følge med på hva den mannen får seg til å si. Litt småflåsete uttalelser kombinert med en pussig og litt i overkant svulstig fremtoning på tv, har gjort ham til en medienisse på nivå med romvesenet Knut Jørgen Røed Ødegaard og menneskemannen Thomas Hylland Eriksen.
Riktignok er det én viktig forskjell på de to sistnevnte og vår venn. Oppmerksomheten rundt Ødegaard og Eriksen er navn vi kjenner gjennom mediene, først og fremst som et RESULTAT av deres profesjon. For vår venn er det omvendt. På meg virker det nemlig som det for JT er et mål i seg selv å skape blest rundt eget navn, for å høste anerkjennelse og oppmerksomhet. Enten som svulstig menneskekjenner i God Morgen Norge, eller som frittalende stylist i Top Model.
For meg vil han uansett aldri fremstå som noe annet enn en pratmaker og en tullefant, og jeg lener meg tilbake og venter i spenning på neste akt i sirkus Jan Thomas
Nei, mer skyldes det fascinasjonen av måten denne mannen nå for alvor trer inn i det norske mediebildet på. I serien "artige uttalelser fra Jan Thomas", ble siste episode presentert for allmennheten gjennom et oppslag i Dagbladet tirsdag.
"JT" er selvfølgelig selvskreven i panelet på den norske utgaven av programmet "Top Model". Han har også, ifølge Dagbladet, status som coach for 17 år gamle Ivanna Petrova. Jan Thomas konfronterte i gårsdagens program Petrova med formene hennes, og ville vite om hun hadde arvet dem fra moren. "Ja, det stemmer, men mors pupper er litt større nå, så de henger litt mer enn da hun var ung", svarer 17-åringen hvorpå vår venn JT kvikkt repliserer; "Men det skal du virkelig lære av. Og når du får barn skal du i hvertfall ikke finne på å amme. Da ødelegger du alt. (...) Det er ikke vits å ødelegge det Gud har gitt deg"
Det er etterhvert blitt riktig så underholdende å følge med på hva den mannen får seg til å si. Litt småflåsete uttalelser kombinert med en pussig og litt i overkant svulstig fremtoning på tv, har gjort ham til en medienisse på nivå med romvesenet Knut Jørgen Røed Ødegaard og menneskemannen Thomas Hylland Eriksen.
Riktignok er det én viktig forskjell på de to sistnevnte og vår venn. Oppmerksomheten rundt Ødegaard og Eriksen er navn vi kjenner gjennom mediene, først og fremst som et RESULTAT av deres profesjon. For vår venn er det omvendt. På meg virker det nemlig som det for JT er et mål i seg selv å skape blest rundt eget navn, for å høste anerkjennelse og oppmerksomhet. Enten som svulstig menneskekjenner i God Morgen Norge, eller som frittalende stylist i Top Model.
For meg vil han uansett aldri fremstå som noe annet enn en pratmaker og en tullefant, og jeg lener meg tilbake og venter i spenning på neste akt i sirkus Jan Thomas
søndag 11. november 2007
Forpliktelse
Ørnen er tilbake i bloggens tjeneste. Sent, men godt.
Støvet er tørket av tastaturet og inspirasjonen til blogging er tilbake. Når slikt inntrer, er det to ting som slår meg som viktige for at ikke denne bloggen skal få det samme tragiske endelikt som den forrige;
1) Forpliktelsen overfor bloggen. Forpliktelsen til å utlevere deg selv.
2) Å fylle den med noe som er, eller kan være, interessant lesning for andre enn de som inngår i min nærmeste vennekrets.
Og for å gjøre en ting helt klart, er jeg ingen samfunnshater eller bedreviter. På det politiske fargebarometer finner du meg verken til venstre eller høyre. Snarere godt plantet i midten. (Ja, den delen av fargestigen der kremen av politikere befinner seg. Altså de som vet å kalle en spade for en spade, og der veien fra ord til handling er kort.)
Jeg velger i stedet å sitere Jan Thomas, som er en del av en av de raskest voksende menneskegruppene vi har i Norge i dag, nemlig mannlige stylister som drikker kaffe hos United Bakeries;
"Jeg er fascinert av mennesker"
Det er først og fremst det det skal handle om i denne bloggen
Støvet er tørket av tastaturet og inspirasjonen til blogging er tilbake. Når slikt inntrer, er det to ting som slår meg som viktige for at ikke denne bloggen skal få det samme tragiske endelikt som den forrige;
1) Forpliktelsen overfor bloggen. Forpliktelsen til å utlevere deg selv.
2) Å fylle den med noe som er, eller kan være, interessant lesning for andre enn de som inngår i min nærmeste vennekrets.
Og for å gjøre en ting helt klart, er jeg ingen samfunnshater eller bedreviter. På det politiske fargebarometer finner du meg verken til venstre eller høyre. Snarere godt plantet i midten. (Ja, den delen av fargestigen der kremen av politikere befinner seg. Altså de som vet å kalle en spade for en spade, og der veien fra ord til handling er kort.)
Jeg velger i stedet å sitere Jan Thomas, som er en del av en av de raskest voksende menneskegruppene vi har i Norge i dag, nemlig mannlige stylister som drikker kaffe hos United Bakeries;
"Jeg er fascinert av mennesker"
Det er først og fremst det det skal handle om i denne bloggen
Abonner på:
Kommentarer (Atom)