Blåtur 2007

Blåtur 2007.

Lørdag 17. november kl. 1330 troppet kremen av norske mænd (og kvinner) opp utenfor hans nielsen hauges gate 6. Dette var bare starten på årets blåtur. Blåtur betyr rett og slett at ingen av de medreisende vet hvor ferden går, kanskje med unntak av en ivrig reiseleder og hans assistenter.

Fra Hans Nielsens Hauges gate 6 (forøvrig oppkalt etter en av norges aller første, og sikkert en av de største, innenriksmisjonærer vårt fædreland har fostret) gikk ferden videre til grefsenveien stasjon i påvente av buss nr. 56; Solemskogen. Solemskogen er et lite kratt lokalisert ved sørspissen av lillomarka. Derfra freste de om lag 7 norske kvinner og mænd innover i marka til fots. Etter omtrent 50 minutter var endestasjonen nær. Røyken fra fire vedfyrte ovner fylte neseborene, og det ante meg vel at sannsynligheten for hytte var stor.

Sørlandshytta er en laftehytte, bygget av sørlandsforeningen i 1922. Den ligger fredelig til ved et tjern omlag 6 km nordøst inn i lillomarka, like innenfor grensen til Nittedal. Oddgeir og reiseleder Røed hadde fyret siden kvelden før, og kvikksølvet i inngangsetasjen svettet på 27 varme. Prompelukta fra får-i-kål-gryta fylte lungene, og et par timer senere var denne smukke mat på vei ned i magesekken, med en halvliter Kilkenny til reisefølge; Hvilken start!

De 9 (eller 10, ettersom hvordan man ser det) trivelige menneskene fra fjern og nær (hovedsaklig gamle og nye sangere i Norges Ungdomskor) bega seg etterhvert ut på en serie krumspring med litt variert underholdningsverdi. Fra radiolytting til kveldens viktige fædrelandskamp (forøvrig høyst sammenlignbart med radiolytting slik den fortonet seg under siste verdenskrig) til artige og aktiviteter av noe mer fornøyelig art som mimelek og boksen går.

Den videre ferden mot midnatt brakte majoriteten (ekskludert Kristian og meg selv) ned i kjelleren og inn i badstuen med dertilhørende latter og allsang etterfulgt av høyst frivillig "isrulling"/photo session. Kvelden ble av de ivrigste avsluttet med en knert whisky før trøttheten innhentet oss som følge av dagens strabaser.

Dagen derpå innebar heldigvis ikke hodepine (for meg), men snarere en over gjennomsnittlig god frokost, inkludert kaffe. For undertegnede gikk ferden hjemover ikke veldig lenge etter dette. Og herunder følger en historie om Ingvars retningssans, for dere som enda ikke har fått gleden av å stifte bekjentskap med den.

Hytta ble forlatt av undertegnede alene kl. 12:13 i god tro og optimisme knyttet til det å rekke bussen fra solemskogen kl. 13:20. Veibeskrivelsen fra Torgrim lød "Når du kommer forbi en trehytte, kommer du straks til et stikryss. Ta den som går til venstre over en bro. Det er en bedre vei". Så jeg kom nå etterhvert forbi en mørk trehytte, og stien til venstre gikk ganske riktig over en litt provisorisk bro over bekken, før stien fortsatte videre i trakter jeg kjente meg igjen i. Trodde jeg..

For etterhvert gikk det opp for meg at den fargerike stimerkingen var fraværende, og dermed avvikende fra det som jo er et viktig virkemiddel for meg når jeg er på tur i skogen, i og med at jeg har hukommelse som en gullfisk og en retningssans som..ja..meg selv! Så etter drøye kvartere på disse øde stier, bestemte jeg meg for å snu, og etter 20 minutters gange var jeg atter tilbake i dette til nå så mye omtalte stikrysset, denne gangen for å gå veien til høyre, som forøvrig var godt merket.

Etter en liten stund kom jeg til skiltet "Solemskogen 4", og tenkte at jeg skulle øke tempoet litt siden jeg visste to ting: 1)At det var 47 min. til bussen gikk og 2)at 56-bussen går en gang i timen. Etter å ha støtt på en gruppe uvanlig irriterende og turglade mennesker, kom jeg etter 16 minutter til et nytt skilt, denne gangen med på skriften; solemskogen 1,7 km. Etter litt rask hoderegning, kom jeg frem til at løping ville være min eneste sjanse til å nå denne bussen. Jeg la på sprang, og etter nye 10 minutter kom jeg til enda et nytt skilt som rødt og fint presenterte skriften "Solemskogen 2". Nå er ikke jeg professor i matematikk, men det skiltet gikk meg av en eller annen grunn KRAFTIG på nervene.

Etter nye 3-400 meter lød enda et skilt "Solemskogen 2". Etter ytterligere 100 meter kom jeg til enda et skilt som mente det var 1 km igjen. Da det sjette skiltet etter nye 200 m. viste "Solemskogen 1", fikk det meg til å begynne å lure på hva for slags måleinstrumenter "skilterne" i marka bruker, og hvordan de evt. ser ut..

Ved ankomst Solemskogen viste klokken 13:39, snaue halvannen time etter avgang fra sørlandshyttaDet var på dette tidspunkt 41 minutter til neste bussavgang, og rask gange nedover oslos sannsynligvis mest landlige vei ble derfor et naturlig valg.

Kl.1429 gikk jeg inn døren hjemme i Doktor Smiths vei på Grefsen, overstadig gjennomvåt, særlig på beina, og sliten etter i alt 2 timer og 16 minutter til fots.

over&out